Direkte link til Klassekampen: https://dagens.klassekampen.no/2018-09-22/hei-alle-vi-ma-lage-en-plan
Det er nå cirka 8000 enslige mindreårige flyktninger i Norge. I Sverige er det cirka 30.000. Vi vet at svenskene ikke har noen plan, så vi kan ikke se til dem. Hva vet vi om disse unge mennene som nå bor i Norge?
Vi vet at flertallet av dem er ekstremt motiverte for å ta en utdannelse når de ankommer landet. Flertallet av dem opplever raskt at det norske skolesystemet, pensum og pedagogikk ikke er tilpasset dem og gir dem en opplevelse av å feile, det motsatte av mestringsfølelse. Mestringsfølelse er avgjørende for å opprettholde motivasjonen. En opplevelse av å feile, ikke klare, komme til kort, ikke forstå, ikke passe inn …, vekker – ja, skal vi kalle det tapsopplevelser? Motløshet? Håpløshet? Meningsløshet? Destruktiv selvbebreidelse? Aggressiv motvilje?
Vi vet at de fleste bærer på en stor sorg. Savnet etter dem de elsker høyest og som elsker dem høyest – familie og slekt – er overveldende, energitappende og fysisk smertefullt. Sorgen kan virke ekstra meningsløs hvis de samtidig opplever at de ikke mestrer tilværelsen her i Norge, at de ikke klarer å skaffe seg en utdannelse, et sosialt nettverk og en slags substitutt-familie. Familie og slekt gir tilhørighet. Å være alene gir en følelsen av å være vektløs, leve i et vakuum, erfart utenforskap, som over tid skaper eksistensiell angst.
Videre vet vi at unge menn (flyktninger eller opprinnelige borgere) trenger gode maskuline rollemodeller samt opplevelse av meningsfull nærhet til omsorgsfulle voksne over tid. Tilværelsen i Norge gir disse unge enslige mennene juridisk rett til og tilgang til et profesjonelt omsorgsapparat, til høyt utdannede voksne med primær realkompetanse, som alle drives av et ektefølt engasjement.
Det store flertallet av dem som jobber som omsorgsarbeidere er kvinner, men det finnes noen menn. I opp til flere av de første årene de enslige mindreårige bor i Norge har de tilgang til disse. Det er ikke ment å opprette varige, livslange relasjoner. Relasjonen er stort sett profesjonell og tidsbegrenset.
Vi vet også at disse ungdommene raskt benytter begrep som onkel, far, mor eller bror om dem de får introdusert inn i sine liv og knytter seg til. Men de vet også at de skal skilles fra dem – noe annet ville være uprofesjonelt – etter to, tre og noen ganger fem år. Da er de mindreårige gamle nok til ikke lenger å ha krav på denne type profesjonelle omsorgspersoner, de entrer en ny type kategori innenfor omsorgsapparatet.
Omsorgsarbeidere er ikke slekt, familie eller nære venner, de er ikke de menneskene de savner mest, leter etter og føler seg hjelpeløse uten. Omsorgsarbeiderne har omsorg som profesjon. I Norge er de overveiende faglig dyktige, engasjerte mennesker med varme hjerter og en solid faglig grunnpilar de jobber ut ifra. Men de er altså ikke i slekt.
«Vi vet at disse ‘skjønne unge mennene’ skal bo her også når de er 35, 57 og 63 år gamle»
Vi vet også at enslige mindreårige kommer til å bo her i landet lenge. I mitt virke treffer jeg stadig omsorgsfulle ildsjeler som forteller meg at de simpelthen elsker disse unge mennene, at de er så skjønne og vidunderlige. Nå sist møtte jeg en kvinne som fortalte at familien hennes hadde «fått en adoptivsønn» – en enslig mindreårig flyktning – og han var så søt. Vel – vi vet også at disse skjønne unge mennene skal bo her også når de er 35, 57 og 63 år gamle. De skal bo i landet lenge etter at de ikke lenger faller inn i kategorien skjønn og søt og ung.
Hva mer vet vi? Vi vet at de som kommer stort sett er veloppdragne unge menn. Hvordan vet vi det? Jo, avgjørelsen om dra hjemmefra og ut i en ukjent verden, tok de ikke selv, alene, på egen hånd. De er oppdratt i et samfunn der en kjærlig sønn viser sine omsorgsfulle foreldre og slektninger respekt gjennom lydighet. De lærer at familien kommer først og at familien er dem du alltid kan stole på i en verden som er urettferdig, korrupt og tidvis farlig. Politi, militærvesen, politikere utgjør ofte den største trusselen for deg og din families velferd, sikkerhet og liv. Din erfaring er at goder som mat, rent vann, utdanning, lønnet arbeid, rettferdighet i møte med rettsvesenet samt tilgang til helsetjenester, er urettferdig forfordelt til enkelte grupper i samfunnet. Rettferdig fordeling av disse godene er en drøm, et håp, ja faktisk en utopi.
Lojalitet til familie og slekt er med andre ord livsviktig. Når dine foreldre forklarer at du skal reise hjemmefra fordi det er til beste for alle dem du elsker høyest, så gjør du det. Selv om du ikke har lyst, blir redd, føler deg avvist og blir overveldet av oppgaven. Du er et veloppdragent barn, en god sønn.
Vi vet også noe som foreldrene og familien til disse unge mennene ikke vet. Vi vet at den reisen de blir sendt ut på er livsfarlig, at den kommer til å vare lenger enn noen er forberedt på og at den setter sønnenes liv og helse i fare. Vi vet at dem de gir sine surt oppsparte midler til – for at de skal følge guttene til for eksempel Norge – egentlig er kyniske, pengegriske mennesker som ikke nøler med å overlate ungdommene til andre kyniske mennesker, organiserte kriminelle gjenger, og ikke minst til seksuelle overgripere.
Det vi derimot ikke vet så mye om er hvor mange unge menn (og jenter) som blir solgt til slavehandlere, sexindustrien, kriminelle nettverk og/eller drept på denne reisen mot det forjettede land. Vi vet bare at en høy andel av dem som kommer levende fram til Norge og søker asyl, har seksuelle overgrep, fysisk vold, psykisk terror og utnyttelse bak seg. De har opplevd voksne menneskers svik hinsides det de greier å sette ord på og som vi greier å ta inn over oss. Og vi vet at familiene deres ikke får vite noe om dette og derfor ikke forstår hva slags reise de har sendt (og fortsatt sender) sine sønner ut på. Vi kan ikke lenger late som om vi ikke har denne kunnskapen.
ENSLIGE MINDREÅRIGE ASYLSØKERE:
Enslige barn og unge som søker asyl i Norge kommer ofte fra Syria, Afghanistan og Eritrea. Langt de fleste er gutter.
I 2015 søkte hele 5480 enslige barn og unge asyl i Norge. I årene etter har dette antallet gått kraftig ned, til 191 i 2017.
Enslige mindreårige som ble bosatt i 2017 hadde i gjennomsnitt bodd 19 måneder i mottaksapparatet. (Kilde: Bufdir)
Om forfatteren:
Kjersti Børsum er samfunns- og religionsviter og familieterapeut. Hun har i en årrekke kurset organisasjoner og statlige etater i flerkulturell kommunikasjon og religionsdialog.
Hva mer? Jo, vi vet at de som faktisk kommer hit har greid det mot alle odds, noe som forteller oss at dette er ganske eksepsjonelle unge menn.
Det er sant at de har traumatiske opplevelser bak seg. Men, og det er viktig: De greide det. Noe som forteller oss at de må være godt utrustet med egenskaper som snarrådighet, fleksibilitet, kreativitet, energi, evnen til å lære av erfaring og til å komme seg ut av farlige situasjoner, juge når de må det for å redde livet, ha målfokus, framtidstro … kort sagt: Dette er usedvanlig ressurssterke unge menn. Det er et utgangspunkt for å bygge seg et nytt liv på som er hinsides det å være skjønn og søt. Så – 8000 unge menn med disse egenskapene. Så heldige vi er at de valgte akkurat vårt land å slå seg ned i. Flaks for Norge. Og for en uflaks for Afghanistan, Somalia, Eritrea et cetera at det var akkurat disse unge som dro. Disse landene kunne virkelig ha trengt dem.
Vi vet at disse unge mennene har juridisk rett til videregående skole i Norge. De får gå i spesielle klasser der de gjennomgår ungdomsskole-pensum sammen med jevnaldrende – vi satte dem først i klasse med voksne nyankomne, men det var verken moro eller motiverende. Erfaring viser at den skolegang de har fra hjemlandet ikke tilsvarer, ligner eller er sammenlignbar med den tilsvarende årskull er utrustet med i Norge. Dette er en av årsakene til at de strever med å komme helskinnet gjennom skoleløpet. De er ressurssterke, men det skorter på både gangetabell og grammatikkforståelse ... Dermed ser vi at skolemotivasjonen, som var så høy da de ankom, ender i en opplevelse av å ikke mestre.
Hva er best for disse unge menneskene? Rettigheter eller mestring? Er det sikkert at alle mennesker i dette landet – født her eller flyttet hit – får best livskvalitet og best realiserer evner, talenter og potensiale ved å presse seg – og bli presset – gjennom et konformt, norsk skolesystem, der de ender opp med snittkarakter 2 og den tro at de dermed er ukvalifisert til jobb eller høyere utdanning? Og: tidlig etter at opphold i Norge er sikret, begynner våre ressurssterke nye borgere å forhøre seg om muligheten for å stifte familie i Norge.
Omsorgsapparatet blir til sin forbauselse ofte bedt om hjelp til å finne en ektefelle. Litt fortumlet svarer man at nei, det må du finne selv, men det haster virkelig ikke? Skolegang må vel ha fullt fokus i flere år før ekteskap bør bli et tema. Uansett, på et tidspunkt skal disse unge mennene stifte familie her. Et overveldende flertall av dem ønsker seg en kvinnelig livspartner. 8000 unge menn uten norsk opprinnelse.
Hvem tenker vi de skal gifte seg med og få barn med? Er det 8000 jenter med norsk opprinnelse vi tenker oss? Og hvis ikke alle de 8000 mennene finner en opprinnelig norsk jente, hvem skal de så gifte seg med? Og hvor skal de finne disse jentene? I opprinnelseslandet? Hvis ja, hvordan? De kan jo ikke dra dit selv, de har måttet flykte derfra. Skal familie og slekt der hjemme hjelpe dem? Men arrangerte ekteskap er vi da imot?
La oss siat de finner en å gifte seg med. Da må hun komme hit for at de skal kunne bygge seg et liv sammen. Vet hun hva hun sier ja til, når hun skal forlate alt og alle bosette seg i et land der hun ikke kjenner noen og ingen kjenner henne? Har hun utdanning og kan bidra økonomisk til den nye kjernefamilien? Norge er ikke bare «verdens rikeste», men også «verdens dyreste» land å etablere seg og bo i. Kan hun lese og skrive? Når hun blir gravid og skal føde, hvem skal veilede henne når mor, søstre, tanter og mormor bor på den andre siden av kloden? Hennes unge mann? Helsesøster som har norsk som morsmål og greier seg bra på engelsk, men ikke behersker verken dari, pashtun, urdu eller somali? Og når barna deres så skal vokse opp. Hvilken barneoppdragelse skal det unge ekteparet velge for dem – norsk eller opprinnelseslandets etablerte verdier, normer og metoder?
Når det går opp for den unge mannen at karakteren 2 i snitt på videregående ikke kvalifiserer til noe som helst og at den jobben han får er i et lavlønnsyrke som ikke rekker til å brødfø en familie, når kone og barn blir utsatt for kritikk fra pedagoger, når helsepersonell og andre i et omsorgsapparat er bekymret for alt fra ernæring til stimuli og noe de kaller evnen til mentalisering – hva skjer da? Kan vi sette oss ned og snakke om dette? Uten å begynne å skrike til hverandre.